Jeg løper som en hund.
Jeg faller som en hund.
Kryper som en hund.
Kryper.
Kryper unna alt som er, som har vært og som skal bli.
Bort fra alt kryper jeg.
Vekk.
Flykter inn i meg selv.
Løper gjennom min egen sjel som en savannens konge på flukt fra livets og helvetes bøffelflokk.
Jeg er ingen konge.
Ikke nå.
Aldri.
Nå flykter jeg.
Som en hund flykter jeg.
Som en hund.
Jeg er en hund.
Og det er bier her.
Mange bier, som på min barndoms blomstereng.
Tusener av bier som vil inn i meg, trenge inn i meg, mitt kjøtt, mitt blod, min sjel.
De treffer.
Eksploderer i meg.
Spjærer meg i to.
Jeg faller.
Jeg er et skall.
Jeg er et knust skall.
Himmelen over meg er krystallklar.
Det regner.
Blod.
Jeg skriker uten å høre min egen stemme.
Jeg er i Frankrike.
Men jeg ser ingen vin.
Bare tåke.
Rød tåke. Og mennesker. Mennesker som dør.
